På begynnelsen av 1900-tallet utvikletsamfunnet en gryende interesse for menneskesinnet og alt som foregår påinnsiden av det. 1900-tallets kanskje mest betydningsfulle kunstner, PabloPicasso, skal ha sagt at «Jeg maler former slik jeg tenker dem, ikke slik jegser dem»1,som på mange måter oppsummerer både kunst, litteratur og musikk fra denneperioden.

Ekspresjonistisk musikk preges av en tonalitetskrise, hvorkomponistene så på den tonale musikken som en uttrykkshemmende tvangstrøye, ogde tok mer og mer avstand fra kvintsirkelen og den tradisjonelle tonaliteten ogfunksjonsharmonikken. Oppgjøret med denne tonalitetskrisen utviklet seneremusikken i tre ulike retninger, og omtales som den andre wienerskole. Skolenbesto av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern, som alle studerte sammenallerede i det første tiåret av 1900-tallet.

Arnold Schönberg ble født i 1874, og hanvokste opp i en jødisk-ortodoks familie i Wien. Han mestret alle detradisjonelle komposisjonsformene, men i løpet av de første tiårene av1900-tallet oppdaget han raskt at han ikke fikk utfolde seg kreativt innendisse formene. Schönberg som komponist er mest kjent for å ha utviklet denatonale musikken, og senere på 1900-tallet, tolvtoneteknikken. Fordi Schönbergvar jøde, måtte han flykte til USA da Hitler kom til makten i Tyskland i 1933,og han levde i mange år som komponist og lærer i Los Angeles. Nettopp fordiSchönberg følte at han ikke kunne uttrykke seg slik han ville i dentradisjonelle musikken, tok han i bruk det han kalte pantonalitet.

Det vil si at han brukte alle tonearter samtidig, hvorhan bevisst tok i bruk alle toners og dissonansers helt egne klang, slik atmusikken ikke fikk noen dur- og molltonalitet og alle toner og dissonanser blelikeverdige. Selv om Schönberg selv kalte dette pantonalitet, blir ofte begrepetatonalitet brukt om teknikken hanbrukte. I motsetning til de tradisjonelle og romantiske komposisjonsformene erSchönbergs musikk veldig uforutsigbar, og mange omtaler musikken som udelikatog «stygg». En musikk-kritiker i en amerikansk avis skrev dette om Schönbergsmusikk: «En katt som spaserer over tangentene på et klaver, ville kunne skapeen vakrere melodi enn noe av det som springer ut av denne komponistensbevissthet.»2Men dette var også Schönberg intensjon.

Best services for writing your paper according to Trustpilot

Premium Partner
From $18.00 per page
4,8 / 5
4,80
Writers Experience
4,80
Delivery
4,90
Support
4,70
Price
Recommended Service
From $13.90 per page
4,6 / 5
4,70
Writers Experience
4,70
Delivery
4,60
Support
4,60
Price
From $20.00 per page
4,5 / 5
4,80
Writers Experience
4,50
Delivery
4,40
Support
4,10
Price
* All Partners were chosen among 50+ writing services by our Customer Satisfaction Team

Han hadde ikke et ønske om å skrivemusikk som folk kunne nyte, men musikk som var uforutsigbar og som vaktereaksjoner. I denne fordypningsoppgaven vil jeg fokusere på Schönberg og et av hanssignaturverk fra 1912, Pierrot Lunaire.Pierrot Lunaire er et verk bestående av 21 korte dikt skrevetav den belgiske forfatteren Albert Giraud, som Schönberg satte musikk til.

Are FrodeSøholt har oversatt lyrikken til nynorsk. Diktene handler om Pierrot, en klassisk pantomimefigur somoftest preges av en overbærende tristhet og melankoli. Verket er komponert forkvinnelig sprechgesang, og etkammerensemble bestående av fløyte/piccolo, klarinett/bassklarinett,fiolin/bratsj, cello og klaver.

Sprechgesang er en form for talesang somSchönberg utviklet, hvor melodien ligger et sted mellom vanlig tale og sang. Inotene antydes en viss tonehøyde, men sangeren skal bare følge den melodiskelinjen på en måte som ligner talemelodien. Sprechgesang var aldri før hørt daSchönberg først tok det i bruk i Pierrot Lunaire. Da Schhönberg komponertedette verket fokuserte han særlig på forholdet mellom tekstinnhold ogmusikalske virkemidler. De 21 satsene kan organiseres i tre grupper på 7 vers. Deførste syv versene handler om kjærlighet, sex og religion, de syv neste handlerom vold, kriminalitet og blasfemi, og de syv siste handler om Pierrot somreturnerer til hjembyen Bergamo og fortiden som hjemsøker ham.

3Verkets tittel, Pierrot Lunaire, betyrpå norsk månesyk Pierrot, oghandlingen gjennom hele verket er at Pierrot havner i en slags kjærlighetsrussom nesten kan beskrives som psykotisk. Månen gjør at han hallusinerer, hørerstemmer inne i hodet og får irrasjonelle innfall, som om han vandrer rundt i enparallell dimensjon. Den første satsen, Mondestrunken,handler om «Vinen, som ein berre drikk med augo / kjem frå månen, bølgjande inatta». Pierrot synger her om månelyset som fører ham inn ien slags rustilstand.

Mondestrunkenhar blitt oversatt til Månefull.Pierrot forteller altså om en vin som gir ham «Lyster, fælslege og søte / sym ihopetal gjennom flaumen … rusar seg på heilag drikk / ser mot himmelen og iekstase / svaiar og slurpar i seg», mens vinen han forteller om er egentligbare månelyset. På grunn av at Schönberg bruker så mye kromatikk passermusikken godt til teksten, da musikken kan fremstå som skummel, psykotisk oguforutsigbar, akkurat som Pierrot i denne månesyke tilstanden.  Sats nummer tolv, Galgenlied, handler om Pierrots tanker i det han tror månen, denblanke krumsabelen, vil halshugge ham. Han tenker på en kvinne, «den skrinnetøyta / med den lange halsen». Hele satsen er kun 17 sekunder lang, noe som kantolkes som at teksten kun er en tanke som flyr gjennom Pierrots hode i hanssiste stund, et øyeblikk, så er den borte.

Rytmikken gjennom hele verket erogså, som tonaliteten, svevende og uforutsigbar. Dette var også et bevisst valgfra Schönbergs side, Gjennom hele verket kan vi se atSchönberg er svært gjennomført. Vi ser at han ofte bruker motiv bestående avsyv toner, samt at ensemblet, inkludert dirigent, består av syv musikere. Verketer hans opus 21, og består av 21 korte vers, og det ble påstartet den 12.

mars1912. I tillegg består hvert vers av 13 verselinjer, og samtlige vers deles i treseksjoner på fire, fire og fem linjer. Den første verselinjen i hvert versrepeteres tre ganger, som linje én, linje syv og linje tretten4.Dette beviser at selv om Schönbergs atonale musikk ofte oppfattes somuforutsigbar, tilfeldig og uplanlagt, er ingenting tilfeldig. I den atonalemusikken verdsettes hver eneste tone og hver eneste dissonans likt. Dette gjørat dissonanser i seg selv blir harmonier som Schönberg har planlagt og spesieltvalgt ut.

Schönberg tok ofte i bruk kvartakkordikk, som fremhever dissonansene.Arnold Schönberg regnes som en av de mestbanebrytende komponistene gjennom tidene. Med god grunn. Han tok aktivt tak forå fjerne seg fra funksjonsharmonikken, og alt han gjorde trakk musikken og komposisjonsstilenhans i akkurat den retningen han tenkte. Han brukte Pierrot Lunaire til åintrodusere enda flere elementer til den atonale musikken. Sprechgesang var etav disse, en talesang som ligger midt mellom tale- og sangstemme, som ingennoen sinne hadde brukt i musikken. Han startet en bevegelse i den europeiskekunstmusikken som fikk mange etterfølgere, og også norske komponister har tatttil seg det atonale.

Schönbergs atonale musikk oppfattes ofte som frastøtendeog «stygg», men Schönberg selv oppnådde akkurat det han ønsket, nemligreaksjoner fra folket. 1 Tronshaug, Hans Jacob Høyem ogTørnquist, Svein (2011) Musikk i Perspektiv 2 s.16 (Kapittel 1.2 – Kunstretninger mellom 1900 og 1920) 2 Molde, Audun og Salvesen, Geir(2000) EKKO 2 s.28 (Kapittel 2 – Mellomtradisjon og fornyelse) 3 Wikipedia.

(oppdatert 13.mars2013) Pierrot Lunaire. Hentet fra https://sv.wikipedia.org/wiki/Pierrot_Lunaire 4 Wikipedia.

(oppdatert 9.november2017) Pierrot Lunaire. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Pierrot_Lunaire