Bakgrunnen for denneregelen om at debitor cessus kan gjøre gjeldende motregning mot cesjonaren, kansøkes i faktum at dersom det foreligger kunnskap om kravet på erververs side,er det ikke legitimt å avskjære debitor fra å opprettholde dette. Et sliktsynspunkt kan forankres – som tidligere nevnt – i de prinsipper som utledes fragbl. § 25, samt tanken om lojalitet og redelighet i kontrakts- og skyldforhold.For det som er å betraktesom omsetningsgjeldsbrev, vil det rettslige grunnlaget for motregning følge avgbl.

§ 18. Her er reglene vesentlig forskjellige fra det som er tilfellet forde enkle gjeldsbrev. Forskjellen kan søkes knyttet til delegitimasjonsvirkninger som gjelder for denne dokumenttypen.

Det følger avparagrafen at vilkåret for motregning i disse tilfellene er der hvor cesjonarenhadde faktisk kunnskap om motkravet, hvilket illustreres av ordlyden «visste». Herer det altså ikke tilstrekkelig med en forsvarlighetsvurdering hvor det kangodtgjøres at cesjonaren burde visst. Bakgrunnen for dennemotregningsadgangen kan igjen kobles opp mot det som ble fremholdt i dettidligere avsnittet, vedrørende gbl. § 25 og det alminnelige formuerettsligeprinsipp om at ingen kan overdra en større rett enn han selv har. Dersomcesjonaren skulle kunne unntas motregning fra debitro cessus, ville dette ipraksis bety at hans krav ville blitt større enn det som var tilfelle for denopprinnelige kreditor.

Når det gjelder debitorcessus rett til å motregne overfor cesjonaren, vil det rettslige utgangspunktetfor de enkle gjeldsbrev, være gbl. § 26. Av denne regelens første punktumfremgår det at debitor kan motregne overfor kreditor «når han vart eigar avkravet før han fekk veta om avhendinga eller fekk nokon tanke om henne». Ordlydenhjemler her det som best kan betraktes som et unntak fra detgjensidighetsvilkåret som er gjennomgående i motregningsregelverket. Viderestilles det i bestemmelsens annet punktum et krav om at dersom motkravet ikkehar forfalt før cesjonen, vil det være nødvendig at det forfaller samtidig medhovedkravet, eller at kravet må være forfalt på tidspunktet debitor fikkkunnskap.

Best services for writing your paper according to Trustpilot

Premium Partner
From $18.00 per page
4,8 / 5
4,80
Writers Experience
4,80
Delivery
4,90
Support
4,70
Price
Recommended Service
From $13.90 per page
4,6 / 5
4,70
Writers Experience
4,70
Delivery
4,60
Support
4,60
Price
From $20.00 per page
4,5 / 5
4,80
Writers Experience
4,50
Delivery
4,40
Support
4,10
Price
* All Partners were chosen among 50+ writing services by our Customer Satisfaction Team

Motregning kan i kortetrekk angis for å være en oppgjørsform som finner sitt grunnlag isedvaneretten. Denne oppgjørsformen gir debitor mulighet til å trekke fra etkrav han har på kreditor i det krav som kreditor har på ham. Bergsåkerillustrerer dette got på s. 235 i Pengekravsrett,3. utgave, hvor han skriver at dersom «A skylder B 500 kr, og B skylder A 700kroner … kan kravene avregnes mot hverandre … så langt de dekker hverandre.Resultatet blir at B etter motregning … skylder A 200 kroner, mens er A erkvitt sin gjeld til B». Ut fra dette eksempelet kan man kortfattet si at vedmotregning så settes de to respektive kravene opp mot hverandre, og faller bortså langt de samsvarer beløpsmessig. Debitorcessus rett til å motregne overfor cesjonarenAnnerledes er det fortilfeller som faller inn under § 17.

Av denne bestemmelsen fremgår det en rekkeforhold som debitor i alle tilfeller kan påberope seg som innsigelser overforcesjonar. Her nevnes det bl.a. der hvor gjeldsbrevet er fremkalt under tvang,der hvor det er forfalsket eller hvor det er skrevet under av noen andre pådebitors vegne uten at debitor har utstedt en fullmakt. Ut fra ordlyden ogsammenlignet med § 15 må dette kunne sies å være en sterk innsigelsesrett for debitor overfor cesjonaren.

I § 15 første til fjerdeledd står det skrevet at avhender av gjeldsbrev ikke kan gjøre gjeldende enrekke innsigelser byggende på mer eksplisitt angitte forhold, f.eks. atgjeldsbrevet ble avhendt uten debitors vilje etter at han hadde signert på det,at han ikke har fått det vederlag han hadde krav på mv. Imidlertid følger detav bestemmelsens femte ledd at dersom mottakeren av gjeldsbrevet kjente tileller burde ha mistanke om forholdene nevnt i regelens andre til fjerde ledd,vil debitors innsigelser ikke gå tapt. Bestemmelsen hjemler etter sin ordlyddet som best kan betegnes som en svak innsigelsesrettfor debitor. En viktig del av debitorcessus rett er at han kan gjøre gjeldende noen forskjellige innsigelser motcesjonaren i tilfeller hvor slike forhold gjør seg gjeldende. Disseinnsigelsene kommer til uttrykk i gbl. §§ 15 og 17.

Bestemmelsen i gbl. § 25vil være en potensiell torn i siden for cesjonaren dersom debitor cessus skulleinneha eventuelle innsigelser mot det gjeldende kravet, og cesjonaren ikke varklar over dette da han tok over kravet fra fordringshaveren. Slike eventuelleinnsigelser vil i stor grad bidra til å redusere den faktiske verdien avkravet. Av hvilke innsigelser som gjelder kan det trekkes frem de somfremholdes i §§ 15 og 17. Bestemmelsen i § 15 kan beskrives som en svakinnsigelsesregel. Dette kommer til uttrykk i bestemmelsens siste ledd hvor det Ordlyden som sier at vedavhendelse av enkelt gjeldsbrev «får ikkje mottakaren betre rett en avhendaren»illustrerer det alminnelige formuerettslige prinsipp om at ingen kan gi, selgeeller overdra en større rett enn han selv har. Regelen i gbl.

§ 25 må ut fradette leses i sammenheng med det formelle utgangspunkt om at det gjelder en friadgang til å overdra pengekrav på pengekravsrettens område. Detteutgangspunktet ville ikke vært forsvarbart dersom rettsposisjonen til mottakerville forflyttet debitor cessus beskyttelsesverdige interesser. Innledningsvis kan dether fremholdes at den overordnede regel for gjeldsbrev er gbl. § 25.

Av denneregelen fremgår det at i de tilfeller hvor noen avhender et gjeldsbrev «fårikkje mottakaren betre rett enn avhendaren». Dette gjelder som lovenshovedregel, mens det videre i paragrafen gjøres unntak der hvor «anna fylgjarav særlege rettsreglar». Cessusrett til å fremholde innsigelser mot cesjonar. Med enkle gjeldsbrev menes de gjeldsbrev som ikke omfattes i gbl.

§ 11.De enkle gjeldsbrev må sådan utledes negativt ut fra § 11 pkt. 1 til 4. Dettekommer til uttrykk gbl. § 24, om dog på en noe upresis måte. Bergsåkerfremholder i sin Pengekravsrett, 3.utgave at de enkle gjeldsbrev således vil være de gjeldsbrev som ikkeinneholder ordretillegg, jf. § 11 pkt.

2, ikke inneholder pantsettelse etter §11 pkt. 3, og hvor det heller ikke klart uttrykkes at det er etomsetningsgjeldsbrev, jf. § 11 pkt.

4. Et omsetningsgjeldsbrev kan betegnes for å være en undertype avgjeldsbrevdefinisjonen gitt i det øvre avsnitt. I gbl. § 11 er det vist tilfire ulike typer omsetningsgjeldsbrev, herunder «ihendehvargjeldsbrev», jf. pkt. 1, «ordregjeldsbrev», jf.

pkt. 2, «pantobligasjon»,jf. pkt. 3, og «namnegjeldsbrev», jf.pkt. 4. Disse fire dokumenttypene er i all hovedsak dokumenter som er laget medtanken om at de skal omsettes.

Reglene for omsetningsgjeldsbrev er således istørre grad beskyttende overfor erverver. Dette presenteres godt av Bergsåker ihans Pengekravsrett, 3. utgave.

I korte ordlag kan et«gjeldsbrev», ut fra forarbeidene til gjeldsbrevloven defineres som «skriftligeog i det ytre selvstendige løfter om å betale penger». Dette er en definisjonsom, selv om den ikke er definert noe sted i loven, synes å være trykket til såvel teoriens som rettspraksisens bryst. Ut fra den ovennevnte setning kan detutledes tre vilkår for atgjeldsbrevdefinisjonen kan gjøres gjeldende: For det første må løftet væreskriftlig.

Videre er det et vilkår at dette skriftlige løftet må fremstå somselvstendig. Dette kan tolkes som et vilkår om at løftet må være ubetinget. Detavsluttende vilkåret er at løftet som gis i det skriftlige dokumentet må angåpenger, nærmere bestemt en eksplisitt sum. Hva som er et«gjeldsbrev» er i denne sammenheng helt sentralt, både for å avgrense mot andrekravstyper innenfor faget Pengekravsrett, men også for å skille mellom hva somkan utledes for å være såkalte enklegjeldsbrev og det som kalles for omsetningsgjeldsbrev.«Gjeldsbrev»Innledningsvis kan detpresiseres at med formuleringen «overdragelse» søker oppgaveteksten å begrensebesvarelsen mot bl.a. pantsettelse. Dette til tross for at bestemmelsene som erde aktuelle for denne oppgaven bærer store likhetstrekk med reglene ompantsettelse, faller sistnevnte utenfor besvarelsens siktemål.

Videre liggerdet i begrepet «gjeldsbrev» et klart indisium på at andre krav som er aktuellepå formuerettens område, ikke skal behandles. Helhetlig må oppgaven kunne sieså søke en dyptgående drøftelse av bestemmelsene knyttet til forholdet mellomcessus og cesjoner i tilfellet av cesjon. Oppgaven vil bli disponert slik atdet først gjøres rede for gjeldsbrevbegrepet, før det således vil bli drøftetcessus rett til å fremme innsigelser mot cesjonaren. Videre vil det bli belysthvilke muligheter cessus har til å motregne overfor cesjonaren. Det rettsligeutgangspunktet for oppgaven vil fortrinnsvis være gjeldsbrevloven, lov av 17februar 1939 nr. 1 (heretter også omtalt som gbl.). Det overordnede tema fordenne besvarelsen er forholdet mellom debitor cessus og cesjonar vedoverdragelse av gjeldsbrev.

Dette må kunne hevdes å være et av de mest sentraletemaer innenfor formueretten, og byr på en rekke utfordringer hva gjelder bådeforståelse og omfang. Sentralt blir derfor å avgrense teksten og fremheve demest kritiske punkter innenfor overdragelsesforholdet mellom debitor cessus ogcesjonar. Innledning